Siri Skjerve

Visual Artist

As We Evolve (norsk)

Siri Skjerve

Innerst inne i kroppen er lungene. Ytterst er huden, som pakker deg inn. Som brytes hver gang du puster. Hver gang du svetter. Hver gang du kommer så tett inntil en annen kropp at mellomrommet forsvinner. Skinn som puster, er som en åpen grense. Hud lagrer erfaringer. Den forteller historier om levd liv, aldring, sykdom, glede, ytre påvirkninger, geografi. Materialet hud forteller om livet og døden. Vissheten om at en dag er ikke kroppen din en del av deg lenger. Et skinn uten kropp har en annen pust.

Tekstene i denne samlingen er skrevet med samme utgangspunkt: Hud og skinn som kunstnerisk og konseptuelt materiale. De gis ut i forbindelse med utstillingen As We Evolve på Møre og Romsdal kunstsenter. Utstillingen er i sin helhet viet naturgarvet skinn, råhud og pelsskinn, og det er min første separatutstilling.

Skinn representerer både menneskets hud og dyret. Som et abjekt, en løsrevet del av oss selv. En påminnelse om vår egen opprinnelse, vår forgjengelighet og grense mot verden. Skillet mellom meg og alt som ikke er meg. Skinnet og huden visualiserer refleksjoner om oss mennesker sett fra avstand og tvingende tett på. Et visuelt språk som tilhører menneskekroppen, er kropp, og samtidig fremmedgjort.

Jeg har aldri sett Meret Oppenheims pelskledde kopp (Object/ Le Déjeuner en Fourrure) i virkeligheten. Likevel har den fulgt meg. Bildet av koppen, skålen og skjeen kledd i gasellepels gir meg en kribling i tennene og en sterk sanselig opplevelse. Pelsen pakker inn koppen, skjuler den, omformer den, gjør koppen fremmed. Men vi ser den, den er nesten mer synlig enn før. Fordi funksjonen er endret. Fordi bare litt av hanken viser seg i en sprekk i skinnet. Gasellepelsen representerer noe seksuelt og obskønt, men kanskje først og fremst en følelse. Fantasien om å skulle sette pelsen mot leppene og utsette meg for hva som måtte komme ut av koppen. Hår på tungen. Myk pels mot tennene.

Nålen har tre skarpe kanter som skjærer seg gjennom huden når jeg syr. Jeg presser for å komme gjennom, og må ta på meg fingerbølet for å kunne dytte hardt mot enden av nålen uten at det går hull i huden på fingeren min. Råhuden jeg syr i er våt og litt glatt. Huden trekker seg sammen rundt lintråden. Det lukter svakt av skinn og dyr, fett og proteiner. Noen steder sitter det fortsatt igjen rester av pels. Tegningene i huden og hårene som stikker frem her og der minner meg om det levende dyret. De minner meg også om min egen kropp. Hud mot hud. Dødt mot levende.

Huden er stort sett lik hos alle pattedyr. Den består av tre adskilte lag; overhud, lærhud og underhud. Fra en garvers ståsted, hvis man ønsker å bearbeide og ta vare på huden, er det lærhuden som er mest interessant. Et garvet skinn er bearbeidet slik at det er holdbart og mykt. Råhud er skinn som er avhåret, skrapet og tørket. Den er hard når den er tørr og myk når den bløtes opp. Råhuden er ikke like holdbar og slitesterk som garvet skinn, men kan formes i våt tilstand og holde formen når den tørker.

Tradisjonsgarving og bearbeiding av skinn er for de fleste av oss en brutt tradisjon vi har liten eller ingen kjennskap til. Skinn er et naturmateriale vi overlot til industrien på midten av 1800-tallet, og som gjennom industriell bearbeiding blir så fylt med kjemikalier at det ikke lenger tilhører naturen. Da kromgarvingen tok over for de tradisjonelle teknikkene, fikk vi riktig nok kortet ned tiden det tar å garve et skinn, men tapte kvalitet og holdbarhet. Kunnskapen om den opprinnelige måten å garve på var ikke lenger noe alle bygder måtte holde ved like. I noen kulturer, rundt om i verden og her i Norge, er dette likevel fortsatt et levende håndverk. Det er derfor denne kunnskapen ikke har gått tapt, og det er derfor jeg kan utforske materialet og fortellingene det kommer med.

Å bli født er helt nødvendig. Men ingen husker sin egen fødsel. Ens fødsel er en fortelling, til å stole på eller ikke. Når man har tygget på den en stund, kommer spørsmålet om hvem man egentlig er. Svaret på det kan være en oppdagelse. Noe du finner hvis du leter. Eller en oppfinnelse? Noe hver og en må skape.[1]

Menneskets liv er konstant forflytning, fysisk eller gjennom tid. Omgivelsene skifter, og med ulik tilnærming tuner vi oss inn. Vår identitet er ikke konstant. Hvem vi er, er en pågående prosess. For fem år siden flyttet jeg til Todalen, en bygd med 300 innbyggere. Jeg er oppvokst i Oslo, og studerte i Bergen. På hvilken måte påvirkes den kunstneriske forskningen av at det geografiske utgangspunktet endres? I mitt tilfelle tok det lang tid før jeg, for noen år siden, oppdaget at det var hud og skinn som skulle bli sammenhengen mellom stedet jeg har flyttet til og kjernen jeg har inne i meg. På min måte tok jeg plass i en tradisjon og en kultur som har formet dette stedet i flere generasjoner. Materialet ga meg et språk som både tilhører min historie og stedets historie.

Jeg følger materialet fram til det henger klart til bruk på verkstedet mitt. Når jakta pågår, henter jeg skinn hos de lokale jaktlagene her i Todalen. Ser flådde kropper som henger dampende fra taket, innvoller som ligger i en haug i trillebåra og finner skinnene på bakken. Fortsatt varme. Jeg er interessert i mulighetene som er i dette materialet. For å forstå hvilket handlingsrom jeg har, og for å få hjelp til å bearbeide skinnene på best mulig måte, kjører jeg dem til Jutulskinn i Vågå. I samarbeid med jegerne og garverne, er jeg med og bestemmer hvordan materialet skal behandles. Fortellingene begynner før skulpturene formes, de begynner med dyret og meg selv. De begynner med generasjoners erfaringer fra jakt, og med dem som har forvaltet kunnskapen om å bearbeide skinn med naturlige garveemner.

Utgangspunktet mitt for å jobbe med hud og skinn, er mennesket. Et materiale som også er meg, er oss. Det er en konstant påminnelse om delt eksistens, fellesskap og en avhengighet mellom mennesker og dyr. Blir dyret fremmedgjort når kroppen er borte og jeg sitter igjen med innpakningen? Øynene er slukket, individet har reist og kroppen er blitt til kjøtt. Til mat. Jeg transformerer og insisterer på å skape dyret om til en ny fortelling. Men materialet blir aldri historieløst. Kommer jeg nærmere dyret når jeg former skinnet på nytt? Eller fjerner jeg meg?

Jeg står ved soveromsvinduet og ser ut. Det er kaldt, men jeg fryser ikke. Jeg ser at snøen har lagt seg som en beskyttelse mellom jordet og nattemørket. Den lager blått lys av måneskinnet. Som en fortetning av mørket fra skogen, ser jeg tretten skygger stå med bøyd nakke. Jeg hører stillheten og lyden av muler som graver etter tørt gress, trekker løs og tygger.

Vi blir fjorten til sammen. Vet de hvem jeg er?

Vi puster inn den samme luften. Vi er dette stedet.


[1] «Jeg foreslår at vi våkner», s.16, Beate Grimsrud (Cappelen Damm, 2020)

As We Evolve I

As We Evolve I (2019)

Reindeer skin, rawhide. Fat-tanned rabbit skin. Hand-sewn with waxed linen thread.

As We Evolve I (2019)

As We Evolve I (2019), detail

© 2021 Siri Skjerve

Theme by Anders Norén