Siri Skjerve

Visual Artist

Hjerte av kjøtt (norsk)

Toril Redalen

Jeg er 7 år og ser bestefar slå ihjel ei rotte med ljå. Da hadde jeg ingen forutsetninger for å forstå kampen ved fjøsmuren, men jeg husker følelsen av å være i villrede. Det var synd på rotta som blødde og ble slått slapp, men samtidig var jeg livredd for at den skulle gnage seg inn i kjøtt og marg. Rotta flekket tenner, bestefar bet sine hardt sammen. Jeg var i ubalanse. Heiet i ett øyeblikk på bestefar, i det neste, rotta. 

Gården jeg vokste opp på ligger mot skogen. Som liten kjente jeg ikke på noen grenser mellom å være ute, inne; under ei ku, i elva, oppe i et tre eller inn i en hule i fjellet. Vi lekte vi var dyr, vi passet på dyr, eller lekte med dem, alt var på en måte i den samme verdenen.

I og etter rottedrapet skiftet jeg hyre, jeg grodde et ytterlag med hud, et slags levende skille mellom meg og de ulike altene og de ulike skapningene jeg levde sammen med da. Bestefar snakket aldri med meg om rotta, verken som barn eller voksen. Han tenkte vel at liv og død måtte jeg finne ut av sjøl. Slik som han. Som ung gutt flyttet han til bygda fra en liten leilighet på Majorstua i Oslo, det ble bestemt at han skulle bli bonde og ta over slektsgården. 

”Da var det dags at besøke andre siden av gaten” sa min bestefar alltidnår det var tid for tjoning, og han måtte krysse gårdsplassen fra våningshus til fjøs. Som bonde kjente han nok på en slags utakt med arbeidet han hadde arvet. Hans tanke om den ideelle gårdsdrift kunne vake i det filosofiske sjiktet, og slakting, bygging og reparasjon var noe han moderat gikk inn i. Han diskuterte med kyrne og oksene, som hadde navn etter kongelige og politikere. En imaginær torader ble tatt fram i festlige anledninger. Foten gikk i takt med tonene fra NRK-radio, han spilte på seg selv, trykket på knappene på toraderen. Strikkevesten. Bestefar holdt takten og var en dreven danser. Men ingen jeger. Han skjøt ikke mange dyr og kanskje bommet han med vilje. Det var kjent at min bestefar var på jakt på grunn av den gode samtalen, diskusjonen; for mennesket, ikke for dyret. Uten kamuflasjedrakt på post stakk han seg ut i landskapet. 

Bestefar var en stolt hjort med vinterpels på ei sommargrøn myr. 

___________________________________________________________________

Fotnote:

Før var vi dyr. Dyr som levde oss fram til å bli mennesker. For nesten 30 år siden leste jeg en bok som beskrev det motsatte. Om veien vår tilbake til dyreriket.

Jeg husker den slik;

Hans Sandessin roman DET HJERTET VI HAR. SOM OG ER KJØTT (1992) handler om det livet en flokk barn og ungdommer lever etter en total katastrofe. Jeg-personen er den eneste i samfunnet som kan skrive, og dermed det eneste bindeleddet mellom refleksjon og råskap. Så lenge det finnes språk kan samfunnet fortsette å eksistere. Sakte blir dette vanskeligere og vanskeligere. Først skriver han på datamaskin, så på en gammel skrivemaskin. Så med blyantstumper. I flokken blir snart setninger til ord og ord til lyder. Evolusjonen blir i fortellingen levd baklengs. Tida raser tilbake til kaos, til der språk og liv ikke kan puste. Fordelingen og forståelsen av oppgaver som gagner felleskapet i flokken blir snart overstyrt av drift og sult. Død og sykdom registreres, men det sørges lite. Til sist, glefsing og hyling. Boken ender med ordet vorfor.

Hva skjer når livsvilkårene forandrer seg radikalt og hjertet opphører å være et utrykk for liv, lengsel, kjærlighet? Hva skjer når vi mennesker ikke klarer å ”holde oss i skinnet” lenger og alt blir til kjøtt? (fotnote i fotnoten)

_____________________________________________________________________

Også før epidemien satte oss ut av spill har jeg hatt en følelse av at noe bobler i samfunnet. Jeg har en følelse av at vi søker gruppetilhørighet og distanse fra andre grupper mer enn før, den offentlige samtalen blir stadig mer polarisert – nærmest hatefull fra flere sider i samfunnet. Dette mener jeg begrenser oss, og gir mindre rom for å reagere slik vi føler for. Istedenfor reagerer vi ut fra hva som er akseptert, selv om det strider mot vår egen natur.”

”Jeg leste det hos Flaubert en gang, begrepet «overkultivering», jeg tror det var i Frédéric Moreau. Det dreier seg om at mennesket stadig fjerner seg fra det naturlige i seg, og at det kan skape en avstand eller et strekk inne i oss, et trykk som jeg tror må ut. Da han skrev den boka, kom februarrevolusjonen – hva er det som kommer nå? Det sier jeg ikke noe om i boka. Men jeg mener det er en underliggende følelse av trykk i samfunnet som jeg tror forverres av at vi setter større og større krav til sosiale normer. Jeg tror dette er en utløsende kraft til det som skjer i JERV.” (Fjeldbraaten 2020)

Kilder:

Hans Sande, DET HJERTET VI HAR. SOM OG ER KJØTT,  Gyldendal, 1992

Ida Fjeldbraaten, JERV, Cappelen Damm, 2020

Sitat Intervju med Ida Fjeldbraaten 2020 av Kristine Kleppo, ” Jeg har lenge vært fascinert av de kreftene vi mennesker forsøker å stagge” https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/ida-fjeldbraaten-jerv-debutant-intervju/

© 2021 Siri Skjerve

Theme by Anders Norén