Siri Skjerve

Visual Artist

Hud. Skinn (norsk)

Solveig Bøe

Da vi begynte å kle på oss ble vi til noe mer, og noe annet, enn de andre dyrene. Den biologiske kroppen vår og huden som omslutter den endret seg ikke. Huden er den samme som før, men over dette laget av hud begynte vi å legge nye lag, kunstige lag. Vi begynte også å bære smykker, barbere kroppshår og klippe hodehår, tatovere huden og sminke den. Fra da av har vi skilt oss fra de andre dyrene som jo alltid går rundt med den samme huden, den samme pelsen. De bestemmer ikke selv hvordan de ser ut. De første klærne var trolig dyrehuder, senere lærte vi oss å lage tekstiler av plantefibre og dyrehår som vi kunne lage klær av. Først i vår tid har vi utviklet kunstige fibre.

Vi kan oppfatte klær som en kulturell hud som forandrer utseendet vårt gjennom å dekke til og legge til noe nytt, og som gjennom egenskapene sine kan gi oss bedre barrierer mot vær og vind, og en annen sanselig tekstur og et annet utseende enn den vår egen biologiske hud har. Klærne kan også gi oss en annen form, ved å overdrive og omforme kroppsproporsjonene, og ved å rette oppmerksomheten mot enkelte deler av kroppen, mens andre skjules. Klær tildekker, men de avdekker også noe nytt og gjør oss nye.

Som alle andre dyr avgrenses vi fra omgivelsene av huden. Gjennom huden møter vi verden som omgir oss, hudens overflate holder oss sammen som én ting, og huden er også det som de andre ser og rent fysisk kan møte. I huden ligger berøringssansen og reseptorer for temperatur og smerte, og fettstoffene i huden danner en nesten vanntett barriere som hindrer væsker i å bevege seg inn og ut. Som sanseorgan og berøringsestetisk er huden ett av de viktigste organene våre.

Begrepet estetikk lar seg føre tilbake til det greske ordet for sansning, aisthesis. Estetikken som fagområde er opptatt av hva vi sanselig står i kontakt med, altså det som påvirker sansene våre på ett eller annet vis, og som vi responderer på ikke bare intellektuelt, men også kroppslig. Men den er også opptatt av hvordan dette er mulig, gitt kroppene som vi har. Det estetiske prosjektet derimot vil jeg hevde er like gammelt som oss mennesker. Fra begynnelsen av som mennesker – påkledde dyr – har vi vært opptatt av det som vi kan se, høre, lukte, smake og kjenne, og som vi reagerer følelsesmessig på; det vi ikke kan forholde oss likegyldige til. Selv om de første menneskene selvsagt ikke utviklet estetiske teorier, og ikke enda hadde utviklet skriftspråk som slike teorier kunne uttrykkes i, så kan vi likevel spore et estetisk utforskningsarbeid gjennom det de har etterlatt etter seg, som arkeologer kan avdekke.

Vi har en formsans som gjør at vi står i et sanselig forhold til det materielle som vi sanser, og det på en intellektuell måte som likevel er kroppslig; en sans som er kritisk og forholder seg til de mulighetene som viser seg i materialene, som gjør at de kan omformes til noe nytt. Når vi ikler oss nye lag med hud, utforsker vi med dette både hvem vi er og hvem vi kan bli. Vi er ikke lenger de nakne dyrene som gjentar de samme atferdsmønstrene fra generasjon til generasjon, slik f.eks gauper og hjortedyr gjør. Vi endrer oss gjennom vår egen utforskningsaktivitet, og derfor kan hvordan vi ser ut og hva vi lager ikke forklares av biologi alene. Vi er mer enn natur, men fortsatt natur.

Det å gjennom kunstnerisk arbeid forholde seg til vår egen overflate er en konsentrert måte å arbeide med det påkledning fra aller første stund har dreidd seg om, skape seg selv som menneske. I slike kunstneriske utforskningsarbeider vil koplingen til det sanselige måtte være sentral, selv om arbeidene i seg selv kan ha en konseptuell karakter. Siri Skjerves kunst kan ses på som en del av et slikt utforskningsprosjekt av den menneskelige overflatens muligheter, som samtidig nettopp ikke er overflatisk.

Det overflatiske er mer enn tildekking. Lagene vi legger til oss har mening og uttrykker noe nytt. Valgene av materialer, teksturer, former og farger, avslører noe djupt; tanker som ligger under og en utviklet sensibilitet. Sannheten om oss er ikke naken, men viser seg i overflatene. Den påkledde kroppen sier mest om oss, nakne er vi dyr. «Skinnet bedrar» er et ordtak som uttrykker at skinnet kan skjule sannheten som ligger under. Men det er heller slik at skinnet, når vi velger det selv, uttrykker noe sant om hvem vi er, mennesker.

Vi oppstår ikke fra Intet, men fødes inn i en sosial og kulturell verden som nakne dyr fra en varm og omsluttende livmor. Fra første øyeblikk etter fødselen tulles vi inn i klesplagg og blir til et menneske også i kulturell forstand, ikke lenger bare i kraft av vår menneskelige organisme. Kanskje kan vi si at mennesket begynner der det nakne dyret nesten forsvinner under plagg.

Siri Skjerve utforsker dette, og hun griper tilbake til urhistorien, da det vi kledde oss i var dyrehuder og dyreskinn, og det vi pyntet oss med smykker laget av både organisk og uorganisk materiale. Hun konsentrerer seg i arbeidene sine om råhud, garvet skinn, pelsskinn og grise- og oksetarmer; om hud og innvoller fra dyr. Gjennom at disse materialene ikke lenger er knyttet til dyrekroppene som hadde dem er de blitt til ting. Likevel har de en underlig mellomstatus, gjennom å ha omsluttet dyr som hadde et liv. De bærer også med seg egenskapene knyttet til liv, både de estetiske og funksjonelle. Pels får vi lyst til å stryke over, og kanskje snuse på, tarmene minner oss om våre egne innvoller og selve livsprosessene som foregår under huden. Råhud, skinn og tarmer som materiale bærer også i seg innsikten om døden, om dyrenes død. Materialene kommer fra det som en gang var levende dyr, men som nå ikke lenger er; de påminner oss om at vi selv skal dø, men også om vår egen dødbringende makt over andre dyr og naturen i seg selv.

Noen av arbeidene til Siri Skjerve kan bæres, og drar på den måten mennesket direkte inn i kunstverket, andre er frittstående skulpturer som vi kan tenke oss fylt av kropper eller som knyttet til det kjøttlige og organiske inne i kroppenes mørke og hemmelige rom. Ingen av arbeidene er brukskunst, men gjennom assosiasjonene til plagg, er noen refleksjoner over hvordan vi faktisk kler på oss, hva vi ønsker å fremheve og hva vi ønsker å skjule. Andre viser oss gjennom folder, buktninger og lag hvordan livet i seg selv former seg til organismer som utvikler seg i stoffskifte og gassutveksling med omgivelsene. Andre igjen hvilket forhold vi står i naturen som sådan, som integrert i naturens vev, både med makt over den og maktesløse. Det er en tvetydighet i arbeidene som resonnerer med tvetydigheten til livet selv, og vårt forhold til natur og andre dyr.

Karl Marx skrev i et tidlig arbeid at naturen er menneskets uorganiske kropp. Skulpturen med kuleform av råhud som vises i denne utstillingen, med store huller, åpninger og frynsete kanter, kan kanskje forstås som et forsøk på å vise hvordan den menneskelige utforskingen og utforming av egen overflate nå har kommet til å omfatte naturen i seg selv, men de følger det har for klimaet og andre skapningers livsforhold. I den antropocene tidsalderen endrer vi alt, uten at vi forstår og overskuer alt hva vi gjør. Kunstprosjekt som utforsker hva som skjedde når vi ble til som noe annet enn nakne dyr, kan kanskje hjelpe oss til å forstå de store naturomformende prosessene som vi har satt i gang, og hvordan gjenfinne harmonien med naturen.

© 2021 Siri Skjerve

Theme by Anders Norén